Sanne Kvitnes har hatt en travel forsommer og har nettopp hatt siste opptreden i musikaloppsetningen «Pippi i Parken» på Borgarsyssel museum i Sarpsborg, der hun har hatt hovedrollen som Pippi.

Likevel var hun aldri i tvil om å stille opp for en prat med oss i HABO.

- Nei, det syntes jeg virket veldig hyggelig. Jeg bruker gjerne anledninger til å skryte av Halden, som har betydd - og fortsatt betyr - veldig mye for meg. Dessuten bor mormor i et HABO-tilknyttet borettslag, sier hun med nysgjerrig blikk og et litt reservert smil.

Sanne har alltid garden litt hevet i møter med fremmede. Men hun senker den raskt og smilet blir hjertelig.

Spisestedene har ennå ikke åpnet dørene, men sola er varm og vi slår oss ned ved et bord utenfor Halden Arbeiderblad. Tidligere HA-redaktør, nå journalist, Hans Petter Kjøge er på vei forbi, men tar seg tid til å takke henne for en flott opplevelse i Brygga Kultursal noen dager tidligere. «Du har en fantastisk stemme», sier han. Raus som alltid.

Sanne takker tilbake. «Alltid hyggelig å kunne opptre i hjembyen».

- Og litt skummelt, legger hun til etterpå. - Da føler jeg på økte forventninger om å måtte levere litt ekstra. Men det handler nok bare om meg. Haldenserne har alltid heiet på meg.

Norges vakreste by

Selv om Sanne bosatte seg i Oslo for fem år siden, er det fortsatt Halden som er «hjemme». Der er her hun har hjertet og den nærmeste familien sin.

Hun nøler ikke med å kalle Halden for Norges vakreste by.  

- Og det er ikke noe jeg sier fordi jeg er vokst opp her. Alle jeg kjenner som kommer til Halden for første gang, blir veldig positivt overrasket over hva som møter dem. De fleste har oppfatninger om at byen er harry, de fleiper med dialekten og uttaler gjerne Halden som Hailden – med i og tjukk l. Det er jo ingen her som sier «Hailden».   

I stedet møter de festningen som kneiser over byen med sin stolte historie, havnebassenget og båtlivet, den godt bevarte bebyggelsen og et bredt utelivstilbud.

Litt sørlandsidyll.

- I motsetning til mange andre byer, har Halden vært gode til å bevare gamle bygg. Det er viktig å ta vare på historien, ikke utslette den!

Vokste opp på Sommerro

Sannes egen historie starter i 1995. Hun vokste opp på Sommerro med mamma Ine Merete, pappa Henning og to storesøsken.

- Det var såpass stor aldersforskjell på meg og søknene mine, at jeg ble som et enebarn å regne – og pådro meg nok litt ekstra oppmerksomhet på grunn av det.

Båt og sjøliv var en stor lidenskap for familien. Når våren kom, handlet mye om å pusse båtene og få dem raskt på vannet.  Og med en oldefar som politimann, ble haldenpolitiets feriehjem på Grønholmen på Kirkøy et naturlig reisemål. Her ble også mange ferieuker tilbrakt. 

- På Grønholmen ble det skapt mange fantastiske barndomsminner. Et sommerparadis.

Artisteri for alle pengene

At Sanne skulle stå på scenen, visste hun allerede da hun gikk i Bollerød barnehage.  

- Da jeg skulle spille Klatremus i Dyrene i Hakkebakkeskogen, tok jeg oppgaven så seriøst at jeg kjeftet på de barna som ikke kunne replikkene sine. Alle syntes det var gøy å kle seg ut, men for meg var det viktig at vi skulle prestere. Å dykke inn i andre verdener, har alltid vært en stor del av meg.

Deretter ble det musikallinje på kulturskolen, under ledelse av Sol Nordsjø gjennom hele barneskolen.

- I løpet av disse årene, ble jeg mer og mer klar over at musikaler var en kunstform som var skreddersydd for meg. Og jeg husker jeg ble helfrelst da jeg tilfeldigvis så «Phantom of the Opera» på tv en sommer som 12-13-åring.

Mens Sol Nordsjø skrev syngespillene selv, ble Sanne introdusert for de kjente musikalene da hun fikk innpass hos Veslefrikk barne- og ungdomsteater.

Snart var framtidsplanene skrevet i sement.

 

- Uansett hvor jeg måtte være bosatt, vil alltid Halden være «hjemme». Det er her jeg har hjertet mitt, sier Sanne Kvitnes.

 

Stemmetrøbbel på folkehøyskole

Etter at det obligatoriske skolegangen på henholdsvis Øberg barneskole og Risum ungdomsskole, gjennomførte hun et kurs på Royal Academy of Dramatic Art i Bloomsbury i London – som er regnet som en av de fremste teaterskoler i verden. Deretter ble musikklinjen ved Greåker vgs et naturlig valg, før reisen gikk videre til Romerike Folkehøgskole på Jessheim.  

Året på folkehøyskolen beskriver hun som veldig sosialt og fint, og flere av elevene hun møtte der er fortsatt blant hennes beste venner.

Men det ble også karrieretruende.

- Jeg fikk stemmebåndknuter og kunne ikke snakke på én måned. Det resulterte i at jeg ikke fikk søkt meg videre på de studiene jeg ønsket, som hadde audition som opptaksprøve.

Sanne måtte utsette videre utdanning ett år, og tok de jobbene hun måtte få mens hun pleiet stemmebåndene.

- Det gikk et halvt år innen jeg ble frisk, og søknadsfristene på mange av de aktuelle studiene var utløpt. Derfor valgte jeg seks måneder på London Acadamy of Music and dramatic arts for å studere Shakespeare. Å dykke ned i det universet og lese alt mellom linjene, ble en ny åpenbaring for meg.

Planen videre, var å søke Teaterhøgskolen året etter. Så langt kom hun imidlertid ikke.

Sanger og skuespiller på heltid

Sanne hadde på den tiden for lengst gjort seg bemerket for sitt skuespiller- og sangtalent, og hadde allerede mange store roller i ulike lokale oppsetninger på CV-en – blant annet som Alida i «Frihetsspranget», Penelope i «Den Hvite Dame» og Inger-marie Soot i  «Soot Spelet». I 2018 fikk hun tildelt prisen «Østfoldtalentet» som inkluderte et stipend på 50.000 kroner.

Da hun ble en del av ensemblet og understudy Maria i «Sound of Music» ved Folketeateret høsten 2019, ble en drøm oppfylt; Sanne hadde tatt steget inn på den store, nasjonale scenen.

Det store gjennombruddet lot heller ikke vente på seg.

I februar 2020 måtte hun steppe inn som erstatter for en skadet Karoline Krüger i rollen som Florence, det vil si den største av stykkets seks hovedroller.

Understudyen ble musikalstjerne over natta, og ble kåret til  «Årets musikalartist» under Musikkteaterprisen samme år.

Juryen sparte ikke på superlativene midt i koronapandemien: «Sanne Kvitnes har stålkontroll på de krevende sangene med sitt store vokale register og sin særpregede klang, hun utfordrer medspillerne og står sterkt i møte med sine mer kjente motspillere. Sanne Kvitnes er eksemplet på at under kan skje på en scene, selv når verden utenfor er som mørkest.»

Siden har det gått i ett.

I tillegg til sine mange tolkninger på scenen, har hun blant annet medvirket i NRKs tv-produksjon «Beat for Beat» og i TV2-serien «Julestjerna». Hun skriver også egne låter, setter opp egne konserter og jobber som oversetter og dubber. For å nevne noe... 

- Jeg elsker å jobbe på flere ulike arenaer, og ønsker ikke å havne i en bås som formidler. Derfor er musikaltolkninger de perfekte oppdragene for meg.  

Eplet rullet langt fra stammen

Som Henning Kvitnes datter, er det kanskje ikke så rart også Sanne skulle leve av å underholde. De har også opptrådt sammen en rekke ganger, eksempelvis på nevnte «Beat for Beat» og «Allsang på grensen».

Likevel trillet eplet et godt stykke fra stammen, påpeker hun.

- Ja, selv om han har lært meg utrolig mye gjennom oppveksten og vi begge har vårt grunnfjell i tekstene, så er vi ganske ulike som utøvere. Jeg kunne eksempelvis aldri tenkt meg et liv som turnémusiker. Jeg føler at folk flest nå skjønner at jeg ikke har noen karrieremessig tilknytning til ham, og at jeg står trygt på egne bein. 

- Men vi er utrolig gode til å heie på hverandre og passe på hverandre. Hele familien er det. Og det er det absolutt viktigste og fineste, synes jeg.

Sanne legger ikke skjul på at hun har lett for å trekkes mot det dystre og mørke, og å finne trøst i det, når hun jobber med eget materiale. Som i hennes egen låt «Snøen som falt» fra 2018: «Tenk at du ikke løpte din vei den natten jeg viste mitt mørkeste jeg. Du tok dine armer og holdt omkring og sa: Dette forandrer ingen ting. Snøen som falt, faller lettere i år. Nå som du er med meg.»

Åpen om psykisk helse

Sanne i mange år brukt scenen til å snakke om psykisk helse, og har også vært åpen om egne utfordringer. Som en ekstrem sensitiv person, tar hun lett til seg andres følelser og stress. Da hennes nære venn Elisabeth Trønnes Lie ble skutt og drept på Utøya 22. juli 2011 ble det for mye å håndtere.

- Hun var 16 år og jeg var 15. At en jeg var glad i brått ble borte på den måten, endret livet mitt. Bevisstheten og frykten for at så forferdelige ting brått kunne skje, ga meg en dyp indre uro, som senere utartet seg til posttraumatisk stress. 

Sanne ble redd for å knytte mennesker for tett til seg, i tilfelle de skulle dø. Og hun kjente på dårlig samvittighet for at det skjedde bestevenninnen og ikke henne. Følelsen av hjelpeløshet og tomheten. ble til en konstant, innvendig tristhet. Hun gikk lenge inn og ut av dype depresjoner. 

Om nettene ble hun hjemsøkt av mareritt.

- Det har tatt meg ti år å akseptere det som skjedde. Da lettet mørket og marerittene forsvant. Heldigvis har jeg hatt skole og jobb å konsentrere meg om når det sto på som verst, som ble en slags mental flukt for meg. Samtidig har jeg hatt stor nytte av profesjonell hjelp, samt bøttevis av kjærlighet fra familien.

- Jeg anbefaler alle som sliter psykisk å ikke gå med det alene. Snakk om det. Søk hjelp, er hennes klare oppfordring - innen hun haster videre.

Det er alltid en scene som venter på stjerneskuddet Sanne Kvitnes.